Jølles Blog

Arv

Det har vært endel millionærer som har strøket med i slekten min, men de har vært så langt ute at jeg egentlig ikke kjente dem. I dag skulle jeg være med til en millionærbolig og hente det jeg ønsket. Det var endel arvinger, og de var som gribber, hele gjengen. Man måtte være på hugget for å få noe.

Han fyren som hadde dauet denne gangen, var fetteren til min far. Han drev spillebulen "El Tordos" i Bergen. Det har tydeligvis vært en lønnsom bedrift. Gjennom en anonym dør over veien fra fotballpuben, kom man inn i en treetasjers bolig av ekstreme proporsjoner. Maken til pompøst opplegg har jeg ikke sett maken til. Jeg kunne godt tenke meg å bo slik. Hadde ikke stusset et sekund.

Det var speilornamenter over alt. Jeg kom over noen klesskap med flotte digre speildører. Jeg så inni det digre klesskapet og la merke til at i taket inni var det noen fantastiske lamper. Man hadde vært stolt over å ha slike lamper i stuen, men for vedkommende som bodde der var det bare bra nok til å ha inni skapet. Noe gullrør-greier..

Det var to lysekroner i ene stuen, tror det var 3-4 stuer, vanskelig å få oversikt over alle rommene. Lysekronene var akkurat liten nok til at vi kunne ha en her i leiligheten uten at den hindrer sikten til tv-en. Nils har alltid ønsket seg en lysekrone. Jeg gjorde alt for å få en, men tapte trekningen om dem.

Men jeg fikk da noe.

En liten trumpet, en slags stor lighter, en sånn takvifte, en pilot-koffert, en mindre fryseboks, en fancy sigarettboks i marmor og, rosinen i pølsen på kransekaken;

En PINBALL-MASKIN!

En vaske-ekte spillebule pinball-maskin med alle tenkelige ball-mekanismer inni. Det blir flott å ha i stuen der borte i kroken. Får plass om man rydder litt. Det blir bra.

Nocturnal

Jeg opplever ofte det som kalles søvnparalyse. Man kan oppleve alle mulige varianter av dette sinnssyke fenomenet, og jeg har vært igjennom de fleste, opp igjennom årene. Noe av det sprøeste, er de reelle hallusinasjonene.

I natt satt jeg med pcen og irriterte meg over alle popupsene som kom igjennom popupfilteret mitt, fra en rar nettside. Jeg har en lampett hengende på veggen rett over meg. Jeg hørte et dunk fra veggen der med lampetten. Jeg så opp, og lyset fra lampetten "fadet" ut, til den var helt mørk.

Det var noe som var galt her, jeg fikk en underlig følelse. Jeg tok bort gardinene for å se ut av vinduet, men glasset var så dugget at jeg ikke kunne se ut. Vinduet lot seg heller ikke åpne. Jeg reiste meg opp og tenkte for meg selv; Dersom dette er en søvnparalyse-hallis, er det jævlig bra gjort.

Jeg dunket i veggen, lyden der hørtes normal ut. Men da den andre lampetten på veggen bak meg også begynte å "fade" ut, ble jeg rimelig sikker på hva det var.

"Det er ganske bra at jeg kan gå rundt i et rom og ikke klare å se om det er virkelig eller innbildning" sa jeg til meg selv. Kort etter kom en dyp suselyd og alt ble svart. Fikk en følelse av å bli sugd inn i et hull.

Våknet så i sengen. Var jeg virkelig våken?

Nei, slipper ikke unna så lett. Jeg opplevde å våkne flere ganger og hadde rare opplevelser på det imaginære soverommet mitt før jeg faktisk våknet i den virkelige verden. Man må ha en sigg etter slike hendelser, det er sikkert.

Full tenning

I går satt jeg med Nils og drakk meg full. Han spurte om jeg hadde tenkt meg til byn, men jeg var ikke sikker. Men så sa han at han skulle treffe Stian Andreassen, og da ble jeg overbevist om at jeg måtte bli med. Vi traff han og sine venner på utestedet "Naboen" og jeg ble temmelig full. Det ble pratet endel om nordnorge, for jeg har vært i nordnorge endel, så jeg visste hvordan man skulle prate sånn.

Deretter endte vi opp på et stort utested jeg ikke husker navnet på. Tror det var "Den stundesløse". Drakk mer der. Etter en stund husker jeg at jeg sa til bartenderen "Bland meg en drink med masse farger!" Den ble blåaktig, den drinken.

Til slutt ble jeg så overstadig beruset, at jeg fant ut at for min egen del, måtte komme meg hjem. At jeg ikke ble kastet ut var til ettertanke, for jeg brukte det gulvarealet som var tilgjengelig når jeg gikk fra a til b.

Husker jeg fikk masse fiskekaker billig da jeg var innom en mix-butikk. De var deilige.

Til slutt fant jeg ut at beste måten å komme seg hjem på, var pirat-taxi.

Det var jo en innvandrer som kjørte da, jeg pratet oppad stolper og nedad vegger med karen. Hadde blitt enig om en kjørepris på fohånd. Men da vi kom frem, gav jeg ham en hundrelapp. Så tok han lappen og gjemte den unna et sted. "Ja, skal do ikke betal-e? "Jeg har nettopp gitt deg en hundrelapp" svarte jeg. "Nei, det har do ikke" Svarte han. Dette er en måte typisk innvandrere fra Pakistan eller Irak har hatt en tendens til å lure folk på. Jeg har opplevd det før, og måten hjernen min fungerer på, legger jeg merke til slikt, uansett hvor dritings jeg er.

"Skal do ikke betale?? Da kjører vi"

Mannen begynte å kjøre. Hvor hadde han tenkt å kjøre? Til en luguber leilighet i Fyllingsdalen som fungerer som en slags kjeftestasjon av pakkiser for fulle menn som ikke har betalt?

Jeg hadde ikke tid til slikt. Bilen hadde sentrallås og døren min var låst. Jeg brølte "Stopp bilen" Men det hadde han ikke tenkt.

Jeg er en meget stabil person, det skal enormt mye til før jeg mister beherskelsen. Spesielt i når jeg er full. Da er jeg med på det meste, og jatter med folk. Men nå gikk jeg av som Dick Laurent gjorde i filmen Lost highway, da han ble "tailgated"

Jeg kastet meg over pakkisen, rev i rattet så bilen skeiet bort i en betongmur som gjorde at ene frontlykten knuste. Han gav meg et slag i ansiktet som jeg ikke merket noe av i det hele tatt, så jeg kjørte bruskdelen av håndflaten min, i et oppovergående slag, opp i den spisse pakkisnesen hans. (Jeg er ikke rasist, men jeg sier pakkis i dette tilfellet, han fortjener den benevnelsen!)

Jeg er jo teknisk anlagt, så å få opp døren gikk fort. Stod utenfor bilen og prøvde å sparke inn vinduet på passasjersiden på den teite bilen. Dessverre var hælen på skoen min for myk til at den knuste, selv om jeg sparket alt jeg kunne mange ganger.

Etter en stund kom pakkisen til bevissthet og kjørte vekk så fort han kunne. Jeg overrasket meg selv. Jeg trodde ikke jeg hadde egenskaper til å bli SÅ forbannet. 

Når jeg sitter og skriver dette, er jeg temmelig full ennå. Sveiver når jeg går til og fra kaffetrakteren. Mange av postene mine er skrevet i fylla. Den "Barnslige dyr"-posten min, skrev jeg da jeg var dritings. Har ikke orket å lese den i edru tilstand. Men sånn går nå dagene.

Kommentarboks-kuriositet

Jeg satt og dillet med templaten til bloggen min, da jeg oppdaget en deaktivert kode. Jeg aktiverte den, jeg. Da dukket det opp en ny knapp i kommentarboksen.

Det har seg slik at om du skriver en kommentar hos meg, men ombestemmer deg, og driter i det, kan du trykke på "Waste comment". Da vil kommentarboksen stenge, og kommentaren du skrev vil anonymt ende opp på en samleside for forkastede kommentarer.

Middag

I dag fant jeg ut at jeg skulle lage meg en real middag. Handlet inn forskjellige ting som jeg fant ut ville falle i smak. Valget falt på en biff-basert middag.

En ting som har irritert meg, er at den gjennomsnittelige middagstallerken er altfor liten etter mitt behag. Jeg vil ha et stort fat! Å forsyne seg flere ganger er lite mandig.

Tenkte på å skaffe meg et større et til sånne digre middager. Jeg kjørte på Laksevåg senter for å se om det var noen der som solgte store tallerkner. Men jeg kunne ikke finne noen butikker som solgte tallerkner i det hele tatt.

Til slutt gikk jeg inn i en blomsterforretning. Der fant jeg det jeg letet etter, et sånn 36 centimeters leire-fat man setter under digre blomsterkrukker i hagen.

Biff på en seng av mais, potetkuler, salat, peppersaus, stekt bacon blandet med rømme og en halvliter gjorde seg. Sånn så det ut:

Vekkerklokken min

Nå skal det godt gjøres å ikke våkne om morgenen. Jeg kan ikke si at jeg ikke fikk med med at vekkerklokken "ringte" som unnskyldning for en forsovelse.

Her er en nydelig divx av den timer-styrte innretningen i aksjon. Lyset og lyden er dessverre dynamisk begrenset i henhold til realiteten.

(Break)

Rapport mandag morgen kl 0700:

Lyden fra maskineriet var av en slik karakter, at alle alarmsystemer i kroppen momentant koblet inn. Jeg ble hurtig trukket ut i en panikkartet halvvåken tilstand. Lyset var i grunnen det verste. Det var så intenst at det kunne virke som solen var kommet inn på soverommet. Hadde det brutt ut atomkrig?

Var på gulvet med det samme. Jeg var livredd.  Fant omsider ut hva det var, hadde jo glemt hele innretningen. Fikk febrilsk slått den av til slutt.

Jeg vil se på det som ganske umulig å venne seg til den vekkerklokken.

Kortfilm

Jeg har også vært med på det kortfilmprosjektet Nils babler om i bloggen sin. Min jobb har liksom gått ut på å kjøre mennesker og utstyr til og fra settet, samt å få med lyden fra opptakene, via en sånn der mikrofon. Har også måttet bruke bilen min til å slepe en annen bil med sånn bil-tilhenger utallige ganger rundt Ikea.

Å spille inn kortfilm er ganske artig syns jeg. Timene flyr når man holder på. Man skal rigge opp alt mulig. Sette opp lyskastere eller dekke til vinduer, møblere settet, bære på pengeskap og senger.

Under planleggingen før vi skal skyte er det endel ting som må tenkes på, og man lufter ideene sine til man blir fornøyd. Har vel hatt et par ting å si der og, men jeg aner ikke hva det kommer til å stå om meg i rulleteksten. Sikkert noe teit.