Jølles Blog

Var det?

Jeg våknet som sagt opp med bonanger hin dagen. Grunnen var at jeg hadde vært på byn og ble med en kompis hjem sammen med flere andre av oss venner som var på byn. Inkludert Nils. Der ble vi servert mandellikør. Det er som å drikke en marsipankake. Han som brakte oss til det fantastiske hjemmet, Marius, satte også en flaske gin på bordet, som jeg tynnet ut marsipankake-drikken med.

Jeg tok en boks juleøl under en slags kommode med lange bein. Det gikk i følge Marius ikke, for foreldrene elsket juleøl, og det selges ikke nå som det ikke er jul lenger. Foreldrene hans måtte ikke legge merke til at det hadde vært noen fest der. Jeg måtte prompte kjøpe en juleøl til ham dagen derpå. Vi fikk ikke lov til å røyke inne, så jeg prøvde, men fikk ordre om å kubbe den. Jeg klarte ikke å kubbe røyken, men fikk hjelp til det til slutt.

Det kom og gikk noen folk. Jeg ble fullere og fullere. Foreldrene til Marius er noen pertentlige mennesker som samler på alt som er spesielt og dyrt. Hele huset er overfylt av spesielle samleobjekter. Deres Bang & Olufsen-anlegg er kun etterfulgt av en særpreget cd-hylle av klassisk musikk.

Men den virkelige elsken deres, er spesielle glass. Samlet inni et glasskap står eksotiske glass til astronomiske priser. Det ble sikkert for mye for meg å se det innholdet. Da Marius gikk i etasjen under, måtte jeg ta ut et glass fra skapet og putte det i bukselommen, for å underholde en fyr som heter Aimar, som satt og lo av alt jeg gjorde. Jeg skulle ta glasset ut av lommen igjen, men buksen min var litt trang i det partiet, så jeg glapp glasset så gikk i gulvet.

Det var ingen deilig lyd.

Aimar nådde toppen av latteren da det skjedde.

Resten var bare tåke, eller svarte hull. Men dagen derpå stod det på telefonen min; "Det var ikke noe billig glass du knuste, det er uerstattelig. 4000 kroner."

Omtrent slik lød meldingen. Det var et ganske lite glass, men jeg husker det som om det så ut som det hadde blitt lagt i en vulkan av sammensmeltede diamantbiter i en vakker rødfarge.

Men så skulle da Marius forsøke å unngå å få foreldrene til å merke at det glasset var knust, da de hadde mange andre glass i skapet. Han ba meg huske hvor jeg hadde lagt glassbitene. Jeg kunne ikke huske noe slikt. Tenkte lenge på det. På knus-stedet som røpte det hele hadde Marius plukket opp alt. Men hvor var resten? Han ville ikke at foreldrene hans skulle finne glassbiter et rart sted, for så å finne ut at det dyre glasset hadde gått til den evige skåle-festen.

Jeg kunne huske noe med en ovn. "Har du sett inni ovnen?" var min respons på telefonen dagen derpå.

"Nei, jeg får se inni ovnen" svarte Marius og innrømmet at han var temmelig forbanna på meg. Jeg la meg helt flat for all kritikk, for jeg pleier ikke å være en person som gjør slike ting. Det var en glipp.

Men han fant ikke noe inni ovnen.

Men jeg fant en glassbit i jakkelommen min, så kanskje jeg har tatt dem med meg og dumpet dem et sted. Det var iallefall min konklusjon som Marius var fornøyd med.

Dagen etter, her hjemme i leiligheten, på kvelden, skriker Nils "KA E ALT DET GRAPSET INNI STEIKEOVNEN HER?? ET FAT OG MASSE RESTER?"

Jeg hadde visst bare lagd pizza, men sølt overalt. Kanskje jeg hadde lagt glassbitene av det uerstattelige glasset inni der? Spøkte med Nils om det. Fant ikke så mye annet enn svidde matrester inni der.

Men nå så jeg i sted at det lå noe rart langs kantene helt inne i bånn av ovnen. Det kunne virke som glassbiter. Selve glasset som jeg knuste var jo i grunnen ikke så stort.

Jeg skrapte det ut og hev det langt vekk ut i snøen.

Nei

De 12 som kom inn av 26 søkerene på helikopterskolen, var jeg dessverre ikke i blant. Men, men. Får prøve å søke igjen til august.

Var på fylla i går, og da jeg våknet hadde jeg pådratt meg noe fryktelig bonanger. Håper det går over.

Jævlige saker

Fant en DVD som lå og slang. Jeg hadde en idé langt bak i hodet, som frosset fast til en vinduspost. Den gikk ut på å sette filmen i gang. Nå er vi ganske tidlig i året 2004, men jeg kan på forhånd si at det er den jævligste filmen jeg kommer til å se i år. Iallefall jævligste slutten jeg noensinne har sett i en film. Bra jobbet, Peter Greenaway!

Autofantasi

Jeg får ofte rare visuelle assosiasjoner når jeg hører folk snakke. Ikke vet jeg hvordan det er med dere andre, men det er sikkert normalt.

For eksempel, jeg satt til bords og så på en middelaldrende dame som satt og spiste ved meg. Hun fortalte at hun hadde dårlig forbrenning. Jeg så på maten som hun tygget i seg, i fra gaffelen, til jeg ikke kunne se den lenger, og da så jeg virkelig for meg maten halvveis ble fordøyd i munnen hennes, til det så ut som klumpete spy.

Deretter så jeg et statisk bilde av en sot-dekket, trang sjakt som vinklet seg kronglete nedover, og klumpene falt nedover på sidene i sjakten. De ble imøtekommet av flammetunger som kom oppover i sjakten. Så for meg at det sa "Psssshh" og kom damp da klumpene ble forsøkt brent. Som om det var like før flammene skulle slukne av den halvveis fordøyde fettmaten, som var beriket av den middelaldrende damens spytt, sot og bek fra turen nedover sjakten.

Eksperimentell mat

Til de som måtte lure, pommes frites med kanel og sukkerglasur fungerer ikke. Det smakte verre og verre. Som å kombinere bestemors julekaker og Burgerking.

Cabin fever

Det finnes lite som er så kjekt som å sitte aleine i en forfrossen hytte, der vinduene har et så tykt islag, at når det smelter fører det til dammer og at jeg må løpe rundt med gulveduker. Fint med kaffe, en varm ovn og en gammal tv.

Et "Allers" fra 1976. Kanskje jeg skulle sendt inn en kryssordløsning fra bladet, og se om jeg ennå kunne vinne. Men jeg er så dårlig på kryssord. Kanskje jeg skulle svart på en av kontakt-annonsene da, "...lever for øyeblikket i fortiden..."

Stille og rolig iallefall, får tid til å skrive ting i fred. Merkelig inspirasjon.

Altfor snill

I det siste har jeg vært så snill som jeg kunne, omtrent i årevis, virker det som.

Men ingen har lagt merke til det. Kanskje jeg egentlig er en ond person som ikke egner seg til å være snill. Men det finner vi ut av. Nå skal jeg være en så rett fra leveren-person, ikke-legge-fingre-imellom, som jeg bare kan være. Kanskje dere merker forskjell til det som var. Ikke prøv dere.

Evighet

Jeg satt og stirret på en kaffekopp, mens jeg tenkte på hvordan Jehovas-vitner har det i hodet. Timingen kunne ikke vert bedre. Jehovas-vitner ringte på. Det var en eldre herre, virket såpass hyggelig at jeg ikke orket å spørre ham om grunnen til at han ringte på. For eksempel; var det noe i noen gamle papirer noen fant, eller i en gammal bok, som gjorde at han hadde samvittighet til å forstyrrende ringe på hos meg?

Han nevnte dette med å leve evig i et paradis, på jorden. Jeg sa ikke så mye til ham angående det, men la vekt på at jeg på ingen måte hadde lyst til å leve evig. Han gikk etter en stund.

Jeg syns det å leve evig måtte være det største helvete som finnes. Uansett hvor fint man har det.  Det kan sikkert være fint å sitte med beina i et kar med boblende algevann i. Men tenk deg etter 1000 år. Karet ruster, vannet er kaldt, om det ikke har fordampet for over 900 år siden.

Hva gjør du på om 30 år? 70 år? 4000 år?

Vi har mange store tall folk har giddet å pønske ut. Feks Centillionen, den har bare 600 nuller i seg pluss ettallet i begynnelsen, får plass på en halv A4-side. Hva gjør du på om så mange år? Det deilige karet med algebobler er ikke lenger, ingenting av det som var, er lenger.

Så tar vi det største tallet noen har giddet å komme opp med. En "googolplex". Det tallet har flere nuller enn det finnes atomer i universet, så ikke bry deg med å skrive det ned, med mindre du lever evig, da kan du skrive det så mange ganger du vil, men for oss dødelige skriver vi bare potensen; 10^10^100.

Hva gjør du på etter en googolplex år? Bortsett fra å gå amok?

Du kan i så fall trøste deg med tanken om at du da ikke engang har begynt. Har du levd en googolplex år er du ikke kommet nærmere det uendelige enn om du hadde levd i 23 år. Det er det som er poenget med evigheten. Du når det aldri.

Å leve evig er for folk som ikke skjønner det kvantitive, eller tall generelt. Folk som betaler 80 000 for en høyttalerkabel og tror det låter bedre. De kunne vært Jehovas-vitner.

Jeg ser at ting som varer evig, er slike ting som alltid har vært. Abstrakte ting, som for eksempel fysiske regler. Jeg har oppstått en gang, da vil jeg også forsvinne en gang. Det er sånn det fungerer. Jehovas vitner om en umulig fysikk.

Man må etter en stund si at døden er en vakker ting, som vi skal være glade for skjer. Jeg vil ikke dø i dag eller i morgen, men dæven så lyst jeg har til å dø når jeg er virkelig gammel og sliten.

Tror den største redselen for å dø, er ikke det at man ikke vet hva vi kommer til, men at man totalt mister alt man har bygget opp.

Rart å fly

I helgen har jeg flydd helikopter. Faktisk styrt det selv. En liten osteklokke av et skolehelikopter. Robinson 22 heter det.

Å fly helikopter riktig innebærer å være så avslappet som i en narkorus. Der man av og til ser på instrumentene, og resten av tiden får med seg hvor horisonten er. "Å fly på attitude" kalles det.  Man må holde orden på 2 spaker og et sett pedaler samtidig, der alle fikk innvirkning på hverandre. Drar man en ting der, må man vri der. Man tenker ikke så mye på hva man skal gjøre, men man "føler" det liksom. Fikk vite hva autorotasjon innebar. Det vil si nødlanding med helikopter, at motoren stopper, og man finner ut hvor langt man kommer og hvor mykt man kan brålande før rotoren stopper.  Det er ikke så kjempelangt man kommer, men det er ganske bratt.

Jeg har hatt tendens til høydeskrekk, men jeg kom over det i løpet av 10 sekunder. Å "hoover", holde helikopteret i ro rett over bakken var totalt umulig. Tror ingen av oss søkere på februar-kullet maktet det mer enn 2 sekunder før vi ubevisst dro maskinen ut en eller annen rar vei.

Fikk vite hvordan "negativ G" føles. Dog i et større helikopter (A350) der rotorbladene ikke har så stor sjanse til å smelle borti halen som på skolehelikopterene, der slike negativ G-forsøk er forbudt...

Brått opp, så magesekken falt ned i et hull, så styrtende nedover så magesekken kom opp i halsen. Fra normal tyngdekraft, via vektløshet, til at man kun hang fast i beltene...

Fine svinger på sidelengs der man kan se rett ned, ut sidevinduet, akkompagnert av smellelyder fra rotorblader som får kjørt seg.

Jeg har ikke hatt det så gøy på så lenge jeg kan huske. Dette er altså den skolen jeg har ønsket å komme inn på. Bli helikopterpilot. Koster en halv million. Enormt mye arbeid. Men ingen som kom inn på skolen hadde angret valget visstnok. Får vite om en uke om jeg kommer inn. Er ganske usikker. Håper ikke jeg dreit meg ut på intervjuet, jeg håper det går bra, at jeg kan begynne å bli flyger-dude...

Drømmer

Jeg er egentlig ganske opptatt av drømmer. Ikke det man håper på, men det sammensuriumet man opplever når man sover.

Tror drømmene om natten kan betraktes forskjellig for endel, noen påstår de ikke husker dem, andre sier at de omtrent ikke drømmer i det hele tatt. Jeg har kommet på godfot med underbevisstheten min. Det er jo de mener det hele kommer i fra. Noe der iallefall...
Har lest pittelitt om drømmer. Det sies at måten man Observerer verden på, forteller litt om hvordan man drømmer om den.

Kommer man inn i et rom uten å umiddelbart snu seg og se om døren fra innsiden av rommet er på venstre eller høyresiden, vil man dersom man drømmer om dette rommet, få døren på motsatt side av der den er i virkeligheten, fordi noe i hjernen ikke klarer å snu det riktig vei i ettertid. (Man kommer inn i et rom på høyre, om døren sett innenifra er på venstresiden.) Om man etter en stund observerer at døren du kom inn igjennom er på venstresiden, vil man i drømmen få to dører. Høyre dør går ut et rart sted. Man må få med seg hvor døren er sett fra innsiden med en gang man kommer inn for å få det riktig, da man henter de grunnleggende data om rommets geometri. Dette varer bare en kort stund.

Dette er bare ett eksempel på hvordan ting foregår inni hodet. Ikke rart drømmer blir merkelige oppkok av virkeligheten.

Jeg har hatt disse allmenne drømmene som alle har. Jeg har ridd naken på en hest gjennom Åsane. Hesten hadde ingen tøyler, men hesten visste hvor jeg skulle. Om hester er så smarte i virkeligheten, kan jeg godt tenke meg å kjøpe en. Hva drømmen betyr aner jeg ikke.

Jeg har også hatt drømmer der det går opp for meg at jeg drømmer, og stiller spørsmål ved det hele. "Lucent dreams" heter det på engelsk. Drømte jeg var på Kjøpesenteret Arken i Åsane og alle dørene ut var murt igjen. Jeg vet ikke om slikt er vanlig på Arken, men jeg ble mistenksom. Jeg spurte en tilfeldig forbipasserene middelaldrende mann hvem han var. Han svarte at han var statist.

"Statist for hva da?" spurte jeg. "Jeg er statist i drømmen din", svarte han.

Jeg pratet endel med ham, ble skikkelig venner, og vi ble enige om å møtes i virkeligheten engang, om det var mulig, om han fantes i virkeligheten.

Støter jeg på den mannen i virkeligheten vil han sannsynligvis ikke ha anelse om hvorfor jeg later til å kjenne ham.

En annen gang jeg hadde en lucent drøm, gikk det opp for meg da jeg var hos en gal tannlege, greit nok at borer ser vemmelige ut, men det får være måte på. Jeg skjønte det da var en drøm, og jeg stakk av med bilen hans. Råkjørte rundt i det imaginære Bergen sentrum. Dæven så gøy det var. Kræsjet borti masse biler.

En ting man kan gjøre for å få en lucent drøm, er å ha en lapp med noe skrevet på, i lommen. Man tar lappen opp flere ganger for dagen, og sjekker hva som står der. Har teksten forandret seg, drømmer man, og man kan ha det gøy og gjøre hva man vil... Med mindre noen har dratt en usmakelig spøk på deg. Men er man våken, er man temmelig sikker på det. I drømmene blir man lurt til å tro det er ekte på et sært vis som man av og til kan gjennomskue.

Jeg opplever helvetes søvnparalyse, med halliser som er så ekte at jeg ikke ser forskjell på det og virkeligheten, og må lete rundt etter spor som kan gi meg en indikasjon på hva jeg opplever. Søvnparalyse-halliser er meget spesielle sånn. Man føler seg våken slik som du gjør nå, når du leser dette, AKKURAT SÅNN, bare at det skjer rare ting rundt en. Det er meget forstyrrende. I perioden etter at jeg har hatt søvnparalyse, stiller jeg spørsmål om det er opplever er virkelig, og kjører de samme testene på virkeligheten, jeg vet jo ikke sikkert. (Lyser alle lamper riktig farge, eller at de i det minste virker. At sigaretter ikke smaker slik maling lukter)

Av og til har jeg søvnparalyse-halliser midt i drømmer. Tror jeg er i ferd med å være så våken at drømmen er i ferd med å avslutte, og blir overlappet av søvnparalyse. Uansett, det blir spesielle opplevelser av det.

Jeg har hatt drømmer der underbevisstheten liker å vise meg hva den er god for, og vil gi meg en god historie i form av en film.

Drømmer der jeg har blitt vekket underveis, og når jeg går og legger meg og sovner, får opp en gult skjerm med svart tekst;

"Drømmen din,

DEL-2"

Jeg har hatt mange filmdrømmer som har avsluttet med rulletekst. Hva som står i de rulletekstene har vært så sært at jeg ikke klarer å huske det. Tror det var noe kinesisk innimellom alle navnene som gjør at jeg ikke makter å gjengi det her.

En av de store befrielsene ved å sove, og drømmene å dømme, er at man får oppleve hvordan det er å være en annen. Slike drømmer har jeg ofte. Å få lov til å se noe fra en annens øyne. Har du aldri lurt på hvordan det måtte være å få "være" en annen person. Hvorfor du ikke ble født som han eller henne istedenfor deg? Jeg får oppleve sånt. Det er en fantastisk opplevelse. En gang var jeg en far som var veldig stolt av sin sønn som han var så glad i. I et helt annet land. Ikke så mye mer spesielt enn det skjedde. Så ble det et bytte, og jeg fikk oppleve å være den unge sønnen som var like stolt og glad i faren sin.

Rart hvordan tid oppfattes, og man får plass til mye opplevelser på kort tid. Som om dager kan oppleves i form av minutter med søvn.

Man vet at man har hatt en bra drøm når man husker det langt ut på dagen. Jeg har hatt drømmer, faktisk et mareritt som gjorde meg redd i en uke etterpå, men det snakker vi ikke om nå.

Så nå har du et inntrykk om hva jeg opplever om natten, og at jeg vet at det jeg opplevde mens jeg sov i natt er mye mer interessant enn alt jeg har opplevd i våken tilstand i dag. Jeg vil ofte føle for å gi terningkast til det underbevisstheten min har satt i stand i form av opplevelser om natten når jeg våkner. Det er så jævlig synd at man ikke husker alt!

Her er iallefall min drøm i natt...

Du vet det å være en annen person?

Du vet hvordan hotellrom er?

Tenk deg at du er på et kjempedigert hotell. Hvor utsiden ikke eksisterer for det du vet. Som om hele hotellet er inni en fjellhall.

Hotellrom er rudimenært like. Hva er forskjellen på ditt hotellrom og naboens sitt? Rare subtile ting som antall kleshengere på hattehyllen, strykemaskinen kan være av en annen modell. En annen type stol der. Et svimerke på teppet. De ser ganske like ut, men rommene har sine forskjeller. De er iallefall ikke det samme rommet.

Tenk deg at du vandrer fra personlig til person. En gang er du ryddedamen. Neste øyeblikk er du en inder-gjest som akkurat kjeftet på ryddedamen. Du opplever dusinvis med omtrent like hotellrom og får se det fra forskjellige personer som bor der i sitt "point of view".

Det varer i dagesvis, kan det virke som. Du er den lille ungen som løper i korridorene og går inn på feilt rom der du er den gamle mannen som sier at du har løpt inn på feilt rom. Det føles ikke så forskjellig ut å være deg, eller meg. Det er en orige av omtrent like hotellrom og omtrent like personligheter og sjeler i dagesvis.

En tanke som støter meg nå i våken tilstand, og har drømmen retrospekt, er at vi mennesker omtrent er som hotelltrom. Vi er egentlig lagd helt like, men vi er ikke alle identisk det samme "rommet", men er forskjellige rom, med subtile forskjeller, som kun viser seg når man ser etter. Men vi var jo til å begynne med helt like? Da rommene var nye? Eller bare nesten, der og?

Jeg blir glad resten av dagen når jeg tenker på natten. Er det rart jeg har spandert på meg sengetøy i helt ekte silke?

Pøbelstreker

Sitter her første nyttårsdag med en kopp kaffe og leser på Bergens Tidende, om alle nyttårsbrannene som har vært i løpet av natten.  Så ser jeg nederst på siden;

"Brann i bosspann på Hamrehjørnet i Gabriel Tischendorfsvei på Laksevåg."

"Hm... Det er jo her", tenkte jeg og så ut av vinduet. Jeg kunne ikke se bosspannet vårt, der det vanligvis står ved porten i veikanten. Men det hender jo at naboene flytter det inn til husveggen. Nevnte det for Nils, som øyeblikkelig løp ut for å se etter bossbannet vårt.

Det var bare noe smeltet plast og litt boss igjen.

Nyttår

Godt nyttår. Nå skriver vi 2004.