Jølles Blog

Einsturzende altbauten

I de siste dagene har jeg fundert over en drøm. Ikke slike man har om natten altså, men sånne man håper på å få realisert en dag. Det blir nok litt ut i fremtiden. Må ha endel penger.

Det har seg slik at det ikke går an å se sånne ting uten å bli fascinert. (Det er MPEG, la det få laste helt ned før du ser.)

Det finnes mange halv-fattige land rundt om kring som sikkert har endel forlatte bygninger ingen er interessert i. Kanskje i Polen eller Jugoslavia. Med litt penger oppspart, og når det nærmer seg ferietid, får jeg sende et brev jeg ennå ikke vet hvordan jeg skal formulere, til et av disse landene der jeg tilbyr meg å gjøre dem en gratis tjeneste, og så få en eksotisk tillatelse. Burde vel sikkert gå bra, for de er ikke opptatt av så mange lover i de landene. Ikke i den kategorien her, uansett. Trenger vel ikke noe løyve innenfor det feltet heller.

Så blir det vel meg og en kompis eller to, som drar til et annet land, etter å ha funnet en kandidat-bygning som ikke har følsomme elementer rundt seg. På flyet skal jeg lese litt.

En rekognoseringsrunde i bygget, kanskje noen telefoner til noen av MENNENE hos CDI med tanke på gode råd, men herregud, hvor vanskelig kan det være?

Deretter blir det en gal gjeng som løper rundt i en forlatt bygning med trykkluftbor og borer på strategiske steder. Når man ikke borer, skal det drikkes øl. Det tar nok noen uker.

Jeg vet ikke hva sprengstoff koster i foreksempel Polen, men det er sikkert ikke så altfor gale, det er uansett bedre å kjøpe det der enn å ta det med på flyet. Jeg er ikke sikker, men jeg tror det er ulovlig å ta med sprengstoff på fly.

Når containeren med sprengstoff og annet eksplosjons-utstyr ankommer, er det til å fylle alle hullene vi har boret med sprengstoff. Legging av minestrenger, og til slutt å sette fenghettene. Jeg velger å skumme en bok om sikkerhet rundt akkurat det opplegget der en stund før.

Rigging av sekvensdetonatorer, et bord med øl, og ikke minst kameraer hører med til slutt.

En deilig nedtelling, så et fantastisk syn, sammen med en sikkert helt utrolig lyd. Et vakkert minne for livet. Skål.

Du tenker sikkert at det er mye arbeid for noe som kun varer i noen sekunder. Men det er slik kortvarig, intens moro jeg nesten kunne ofret livet mitt for. Å tungvint behandle en trykkluftbor der og da, får jeg engasjement når jeg prøver å se for meg det endelige, kortvarige verket. Det pirrer sjelen min. Jeg er bare slik.

"Hva har du gjort på i ferien da?"

"Jo, jeg sprengte en høyblokk i Polen"

Controlled demolition, been there, done that. Da har jeg noe å slå i bordet med under enhver diskusjon.

Blanke knapper

Jeg satt og studerte knappene på tastaturet mitt. Det kan være en liten opplevelse i hvordan livet mitt er. Nå skal jeg forklare.

Hvor ofte man trykker på en knapp, forteller om hvordan en knapp ser ut i form av slitasje. Når det gjelder tastaturer av plast i hvertfall, går utviklingen fra å se ubrukt ut, matte og litt ru, til å se skitten ut. Når det har gått over det stadiet av å se skitten ut, blir knappene blanke. Polert til et speil av fingre. Vakkert, egentlig.

Tastaturet mitt er sikkert 4 år, og der er det mange blanke knapper. E-R-T-N er temmelig blanke, etterfulgt av A-D-G-I-L. Mellomromstasten er den blankeste på hele tastaturet, men den er blankest på høyresiden. Det har med at jeg er høyrehendt.

Enter-tasten er også ganske blank, men ikke fullt så blank som shift-knappen på venstresiden. Venstreshiften er mye mer brukt enn høyreshift. Backspace er betydelig blankere enn shift-knappene til sammen. Ergo skriver jeg oftere feil enn jeg trenger store bokstaver.

Z-tasten ser ganske ubrukt ut. Mens høyre windows-tast er skitten. Alt Gr ser også upolert ut. Caps Lock ser ut som den gjorde da pcen var ny.

Husker det var en maskin der jeg jobbet før. Der var det et lite tastatur. En knapp der ble trykket på utallige tusen ganger for dagen. Da jeg var ny, trykket jeg på knappen 12000 ganger i løpet av noen timer. Men det var før jeg lærte hvordan jeg kunne få antallet ned i bare noen tusen ved hjelp av litt innstillinger. Det var derfor de gikk til anskaffelse av en ny maskin. Men den gamle maskinen som hadde stått der i årevis, og hadde blitt brukt 10 timer dagen, hadde sannsynligvis verdens blankeste tastatur-knapp. Til de som måtte lure, det som sto på den knappen var simpelthen "Rep".

A slight change of plans

Nå skulle jeg egentlig vært bortreist. Men det har seg slik at jeg fikk nyss om at noen skulle starte helikopterskole i Bergen. Har opprettet dialog med vedkommende, og har funnet det gunstigere å begynne der. Blant annet fordi jeg blir værende i Bergen, og det er fjell her, noe som de ikke har i vestfold. Litt annen opplæring altså. Og det er visst bedre. Eller egentlig mest min far som syns det, men det er han som skal låne meg pengene, så det har litt å si. Men den skolen begynner ikke riktig ennå. Uansett, skulle det gå til helsike kan jeg begynne på skolen i Sandefjord i august.

Har et Internetprosjekt på gang, men jeg trenger bilder, og jeg har ikke digitalkamera. Hadde vært fint om noen kunne låne meg et.

Fyll og fanteri

Nå er det en fyr som syns at siden min var den verste han har vært inne på. Er det designet mitt han mener? Eller var det det jeg skriver? Er det verre enn Arngren?

Var på Ugla hin dagen. En ting jeg lurer på, er hvorfor narko/alkovrak har en tendens til å gå i joggedress. Det er ikke serlig pent, og med tanke på lilla-fargen rundt øynene, er det ikke vanskelig å se at de ikke har tatt en joggetur i det siste.

Det finnes folk som ser flinke ut med tanke på måten de diskuterer på. De ser seriøse ut, og gestikulerer med en høflig manér. Jeg nærmet meg to slike stykker ved et bord, men snudde da jeg hørte han ene si "Drit smaker bedre enn det lukter", og han andre nikket.

Jeg endte opp med noen folk på nattspill, og ble servert Becherovka, som er en slags akevitt. Tror jeg, alt som på smaken er som å drikke tusj er en slags akevitt. Jeg husker ingenting av slutten der, jeg kan liksågodt ha drept alle sammen med maskinpistol etter det jeg kan erindre. Jeg fant flasken med Becherovka i lommen vel hjemme. Må nok ha stolle den med meg av en eller annen grunn. Hvorfor vet jeg ikke.

Da jeg skulle låse meg inn på soverommet mitt, skal jeg i følge Nils ha brukt svært lang tid på å låse meg inn. Han lå etter sigende og hørte på lydene. Skrapte med nøkkelen rundt nøkkelhullet, mistet nøklene, brukte evigheter på å plukke dem opp igjen. Skrapet, mistet dem enda en gang. Så gav jeg tilsynelatende opp. Traff ikke hullet. Husker naboen Paul var nedom, kanskje han låste meg inn. Husker ikke.

Og en annen ting, når man diskuterer noe, så er det ikke noe argument å si "Jammen, du er STA!", for så å kverulere videre.

Når det gjelder det strømbruddet på vestlandet, trenger jeg ikke å komme med noen teori. Det var enten jeg som forårsaket det, eller hadde en finger med i spillet. Jeg hadde et veddemål i den absurde fylla om at jeg kunne få strømmen til å gå, hvor som helst om jeg ville, på min kommando. Jeg sa de kom til å merke det innen 24 timer fra da. Jeg skrev det til og med ned på en lapp som en fyr puttet i lommen. Herregud for noen evner!

Jeg beklager om strømbruddet førte til noen problemer for deg, men jeg har tatt lærdom av det.

For å være helt ærlig har jeg sett for mange Peter Greenaway-filmer enn det som er sunt.

Slike dager

Det er på slike dager som nå, at jeg føler for å presse 200 milliarder watt inn i et lite hull, for deretter å løpe som faen.

Hver gang jeg lukker øynene og prøver å sove, ser jeg for meg en stiftepistol som stifter en garntråd til en plate eller vegg. Blir etterhvert mer komplekse sikk-sakk-mønstre. Det begynner å bli ganske irriterende. Kanskje jeg skal skaffe meg en stiftepistol og et nøste, og sette i gang i virkeligheten. Muligens det gir seg da.

Sannheter

Når jeg forteller ting, aller helst om ting jeg har opplevd, får jeg en følelse om at folk ikke tror på meg. Jeg ser det på måten øynene til personen jeg forteller det til går på. De ruller bakover i hodet.

Jeg mener det er fordi det er det jeg opplever som er litt rart. Sjur mener det er fordi jeg ikke "pakker inn" historien min. Men det gjør jeg da virkelig til vanlig.

Så for å gi dere et inntrykk; nå skal jeg fortelle hva jeg har gjort i dag, uten å pakke det inn...

I dag gikk jeg rundt med hjelm på hodet, og en carrier phase-GPS med millimetersnøyaktighet festet på en stav, i hendene, mens jeg snakket med tatoverte og skinheadede gravemaskin-sjåfører, samtidig som jeg forsøkte å finne geografiske punkter ved en undergang til den nye hovedveien til Os som er under bygging, mens digre Euclid-lastebiler kjørte rundt meg.

Ja

Akkurat da jeg satt og deppet over fremtiden min, ringte telefonen. Det var en heller god nyhet...

"Hei, det er fra Helikopterskolen, vi har hatt et frafall på en elev her, jeg bare lurte på om du ville ta plassen hans?"

"KLART DET!"

16 februar begynner det hele. Da drar jeg til Sandefjord for et år.