Jølles Blog

Ny PC

Nå har jeg bestilt ny pc. Åh! Så herlig det skal bli! Kommer til å bli uvant å gå fra latterlige 400 MHz til 3 GHz og 1 GB RAM.

De som er interessert i spesifikasjonsbabbelet, kan lese mer.

Annerledes

Jeg har siden jeg var liten alltid følt meg annerledes. På skolen var jeg for meg selv. Jeg passet aldri inn i noen grupper. Jeg var en fri radikal. Slikt førte jo definitivt til mobbing. Men jeg holdt ut. Jeg hadde et håp om at jeg skulle bli som de andre, men slik skulle det ikke bli. Jeg hadde glidd utenfor den psyken folk har, og levde i min egen verden.

Det er problematisk å leve slik. Angst og depresjon. Atpåtil var jeg enebarn. Jeg ville ikke ha det slik, følte meg ufrivillig plassert i en altfor "mellom stolene"-posisjon. Jeg skal innrømme at jeg hatet å være barn. Men jeg hadde jo alltids et håp om at det ville gi meg en fordel senere i livet.  Og kansje det har.

Odd Nerdrum sa omtrent noe som dette: "Det finnes normer og regler i samfunnet, men hva skal jeg med det, når jeg ikke kan nyte fruktene av mitt borgerskap? (slik som jeg er)"

I dag utenfor supermarkedet eller hva du skal kalle det, i Åsane. Var det et helvete av biler. Du vet disse små teite bilene som kvinner i alle aldre kjører rundt i. Tja, gutter og. Men de pynter dem gjerne med neonlys og har masse bass inni. Dem var det endel av. Jeg hater dem.

I den absurde konkurranse om å få parkeringsplass, ble jeg sint. Siden jeg er så annerledes tydeligvis, trenger jeg ikke å sette meg inn i deres lille idiotiske parkeringssystem. De har jo underkjent meg i hele min oppvekst, så hvorfor skulle jeg bry meg nå?

Jeg parkerte Mercedesen min rett ved hovedinngangen. Bilen glinset ute i solen. Midt i der det etter en etikette eller uskreven lov ikke var riktig å parkere. Jeg gikk min handlerunde. Jeg blokkerte nok ingen trafikk, men bilen min så jævlig provoserende parkert ut. Ikke på skjeve, men rett og beint, som om jeg eide hele Åsane. Jeg hadde ingen angst for at noen provoserte skulle lage riper i den, da den stod der så åpenlyst.

Da jeg kom ut og lesset i bilen kom det en eldre mann og sa i et forsøk på å være kritiserende, men på en hyggelig måte: "Har du tenkt på hvordan det hadde blitt om alle hadde parkert sånn?"

Jeg smilte og svarte i like godt sinne: "Da hadde det nok ikke hatt noe å si om jeg ikke hadde parkert sånn." Han var ikke i humør til å ødelegge humøret sitt og gikk inn i butikken.

Da jeg kjørte derfra uten de vanskeligheter som andre hadde med å komme ut fra sin parkeringslomme, hadde jeg verdens beste følelse.

Er man annerledes? vel, da er man jo annerledes, og da kjører man sitt eget løp.

Sko

Når jeg er ute og kjører legger jeg ofte merke til ting som ligger slengt langs veikanten. Det er en ting som går igjen. Sko.

Hvordan kan noen kjøre, og etterlate skoene sine? Før trodde jeg det bare var noen slumptreff, men når jeg så flere sko i dag igjen, måtte jeg lure litt.

Bursdag, doble dåper og kjedsomhet.

I dag har det ikke hendt så veldig mye. Jeg ble 25.

Dagen begynte forsåvidt ganske artig. Min gode venn Bjørn skulle døpe ungene sine. Neida, han fikk ikke tvillinger, han kjørte to kvinner på tjukken omtrent samtidig. Av en eller annen grunn skulle de også døpes samtidig, noe som presten ikke hadde opplevd før.

De gikk opp og døpte den ene jenten, så gikk alle tilbake og satt seg, bortsett fra Bjørn som ble stående. Deretter kom den andre moren opp med sin jentunge og de påfølgende fadderene, og døpte igjen.

Jeg beundrer prestens viljestyrke, fordi han klarte å late som ingenting. Som om det var helt normalt. Det hadde ikke jeg klart.

Snittene etterpå var gode.

Deretter stoppet dagen opp totalt.

Det er mye som er kjedelig. Og jeg har tenkt litt på kjedsomhet.

Det er ganske kjedelig i Norge. Jeg tror vi har for lite naturkatastrofer. Noen snøras og flom av og til.

Akkurat nå kunne jeg tenke meg en skikkelig tornado. Men her i Norge har vi bare noen patetiske med styrke F1. Eller kanskje et jordskjelv. Det hadde vært noe. Ikke sånn at mange blir drept, men sånn at jeg må rydde opp etterpå. Sjekke grunnmur og skorstein.

Jeg for min del venter.

Bilder

Jeg fant ut at det var nå for gale å ikke ha noen bilder av nyskapningen. Så her presenterer jeg min sønn.

Med kongle på toppen

Hahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahaha
hahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahaha
hahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahaha
hahahahaha

Plagsomt

Jeg har det veldig plagsomt for tiden. Sist jeg var hos Nils klarte jeg å falle ned trappen hans i fylla og brakk kragebeinet. Så høyrearmen min er totalt ubrukelig. På en måte kunne jeg tenkt meg å amputere armen, for da hadde jeg ikke hatt noe jeg kunne kommet borti noe med, som er fryktelig vondt. Smerten minner om nerver som blir kveistret mellom to rue beinklumper. Våkner flere ganger om natten og må ta paralgin forte.

Dette har jeg skrevet med venstrehånden, selvsagt. Legene, som sa "Du e en sånn tøffing som tåler masse smerte, men ikke tør besøke sykehuset før etter 3 dager" sa jeg måtte gå i fatle i 2 til 6 uker.

Jeg blir sprø av slikt.

Men farsfølelsen gir meg optimisme. Det er en lykkefølelse å være far. Men jeg håper smertene gir seg snart, likevel.