Jølles Blog

Telefoni

Nå har jeg kommet ganske mange skritt mot å få breibånd her som jeg bor. Mangel på Internet er grunnen til manglende posting her på bloggen, og det er irriterende. Har tilgang på jobben, men da må jeg jobbe, og ikke sitte på Internet og onanere.

Nå har det seg slik at det var mer som skulle til enn bare en kobling i en sentral som var avgjørende. Saken var at de fysiske telefonledningene var totalt fraværende. Nå har det kommet folk og strukket 150-200 m med kabler i fra en stolpe oppå haugen der, og helt ned til veggen min via stolper rundt om.

BKK leverer breibånd her. Det har de i alle fall påstått. Men Telenor gjør det ikke, mens de er de som slenger opp kabler, noe som BKK ikke gidder. Så kravet for at jeg skulle få ledning inn var at jeg hadde et slags abonnement hos Telenor. Tok et enkelt analogt abonnement.

Men jeg måtte jo ha en telefon da. Så jeg tok turen til diverse antikvitetsbutikker i byen. For jeg ville ha en spesiell telefon.

Jeg tok turen opp til en antikvitetsbutikk på hjørnet av Øvregaten og Lodin Leppsgate. Jeg undret meg over hvordan man kunne få en butikk så overfylt av skrot. Men det skulle etter hvert gå opp for meg. Mens jeg gikk rundt i butikken og speidet etter en telefon, overhørte jeg selgeren. Han brukte ordet ”Sjeldent” til kundene mange ganger.

Jeg fant frem en bra telefon av typen antikk, og spurte hvor mye han skulle ha for den. ”600 Kr” svarte han. Men jeg kunne få 10% avslag.

”Det er et opprørende tall, du vet det?” spurte jeg. Jo, men den hadde metall-tallskive. Og det er sjeldent.

Det gikk opp for meg at grunnen til at han har en butikk overfylt med skrot, var at han opererte med en overforenklet ”formel” som lyder slik: Antatt sjeldent = dyrt.

Når han sa at den var sjelden, tenkte jeg for meg selv; ”Ja det er du og, men jeg hadde ikke gitt en krone for å unngå din død.”

Så om dere skulle legge en sjelden glont kan dere tørke den, putte den inn i glass og ramme og selge den til han fyren for masse penger. Husk på å skrive på dato og årstall for når dere la den. Det ender bare opp med alt det andre dritet han ikke får solgt på grunn av prisen.

Jeg smøg meg rolig ut av butikken etter å ha lagt i fra meg telefonen på en stabel av sikkert sjeldne tallerkener.

Det var en annen antikvitetsbutikk et stykke unna, så jeg tok turen dit. Når jeg kom inn satt det en merkelig skrue borti en krok. Det så ut som han lurte veldig på hva jeg gjorde i butikken hans. Han stirret på meg som om jeg var et gjenferd.

”Har du en litt antikk telefon?” ”Øh, ja, på bakrommet.”

Det var jo en helt annen prisklasse. Så jeg fikk meg en telefon til slutt. Den har ikke metall-tallskive, men plast. Eller, det er vel sikkert bakelitt.

Nå har jeg fått koblet den på, som dere ser, men det var først etter å ha vasket den inni og utenpå, samt snudd tallskiven, for den var opp-ned. Den har vel hengt på en vegg.

Her er det ikke noe BZZT eller KLIMPR eller PIIIP. Ikke noe polyfonisk fjas. Men ekte RING.

Jeg syns faktisk det er noe eget med konseptet fasttelefon framfor mobil. Jeg føler meg et hakk mer voksen.

Nå er det bare å vente på at BKK skal putte breibånd inn i de nye telefonledningene mine. Men det er bare hyggelig at folk ringer. Er du edru eller dritings, pratesyk eller i bra humør, er det bare å ringe til denne fine telefonen. Natt eller dag, det er sikker bare gøy, på nummer 56333384. Om jeg er hjemme da.