The greatest perfection is imperfection

«	Februar 2010	»
	1	2	3	4	5	6
7	8	9	10	11	12	13
14	15	16	17	18	19	20
21	22	23	24	25	26	27
28

Rapture

Jeg våknet temmelig svimmel i dag. Da jeg kom meg på beina og gikk inn i stuen fant eg tomme batterier og en vodkaflaske. Men det var mer. På stuebordet lå det en frekvensgenerator, og i sofaen, et oscilloskop. Det var ledninger og loddetinn slengt over alt. På et ark stod det "Rapture nettfilter, fikser alle dine problemer med irriterende ELEKTRISITET. Mangler bare kvarts, og den vil fikse dine orgone-problemer óg"

Det lå en kladeis på gulvet med strieteip surret rundt, koblet mellom forsterkeren og stikkontakten, loddet på en splittet eurokabel. Den var tydeligvis magnetisk, da den hang fast i chassiset på forsterkeren med sterk vilje.

Det var da, tross i svimmelheten og ingen anelse om kveldens hendelser, innså hvor glad jeg var for å være meg. Jølle altså.

Ikke bare hadde jeg hatt gleden av å bli full, men også fått fjernet ulydene som kom ut fra lydanlegget mitt pga transientene og andre ting som av og til strømmer ut av stikkontaktene, og i tillegg kommet på et varemerke på enheten.

Kanskje jeg skal begynne masseproduksjon av Rapture, eneste er at jeg må finne ut hvordan i all verden den er satt sammen. For den ser mystisk ut.

27 05 07 12:41 | + 0 - 0 | | to kommentarer | [-]

Jølle om musikk XXV

På jobben er vi mange ansatte i avdelingen som deler arbeidsstøyen med lyden fra en radio borti en krok.

Den har en tendens til å bli stilt inn på Radio 1.

Det er sikkert mange som har hørt den kanalen, og vet at det er veldig få sanger som blir spilt der, gjerne bare 10 stykker over en periode på et halvt år. Tilfeldigvis fordelte sanger, kun avbrutt av pinlig reklame og et frokostshow fremført av eplekjekke bergensere. Heldigvis kommer det mye repriser av dette showet utover dagen og neste dag. Jeg mistenker eierene bak dette firmaet for å være veldig rike, siden de sparer på alle ressurser angående kjøp av nye sanger og bedre programmer, med tanke på all reklamen.

Tror mesteparten av Radio 1 er en ipod, med 10 sanger på shuffle, liggende inne et bøttekott et sted med hodetelefonutgangen koblet til sånn FM-transistorsender som vi mekket på elektronikkskolen.
Men det er nå den ene tingen.

Den andre tingen som plager meg, og ja, kollegaene jeg prater mest med, er kor jævlig mye dårligere mainstream-musikk har blitt siden gamledager da eg ble født. Nå til dags fungerer det slik:

Er det vokal? Nei? Glem det. Men det er sikkert greit om det er en sang.

Det er tydeligvis sånn at alle låter på Radio 1 og en hel del andre kanaler har vokal. Det er bare synging som er interessant i musikk. Vokalen og bakgrunnsmusikk. Er du flink til å spille gitar, kan du lage fine bakgrunnslyder til den vokalen, men ikke noe mer. Det er tydeligvis veldig preget av fremhevning av sangeren framfor han som sitter og svetter bakerst i bandet bak trommesettet.

90% av musikken jeg hører på har ikke vokal. Iallefall ikke i senter. Jeg syns ikke den mainstreamgreien blir så fantastisk fra det perspektivet mitt. Men hallo, siden det er så vokalorientert må jo det være det at folk er så interessert i lyrikk. Poesien bak det hele. Sangen er bare en kamuflasje for et nydelig budskap av dimensjoner. Og hvem kan synge med en sang uten vokal?

Her er teksten til "Into the sea" som har gått på Radio 1 en milliard ganger.

Into the sea

into the sea
into the sea

you dont understand the way i feel
you take my breath
loved the way until i met you
just go away and set me free
and let the time fill every space in me

break the overwhelming mountains over me
just get away and let me dive into the sea
(x4)

into the sea
into the sea

into the sea
into the sea
into the sea

into the sea

break the overwhelming mountains over me
just get away and let me dive into the sea
(x2)

into the sea
into the sea

Okei! Eg forstår, det er en slags hypnose! En suggesjon!

Men meg og kollegaen fant ut at teksten hadde ikke så mye å si. Vokalen skulle ligge i senter for den instrumentalt tankeløse komposisjonen, og så lenge det HØRTES bra ut, var det gangbart for felleskapet. Totalt uten kritikk. Minner meg om den gangen jeg fant en kaffekvern i en typisk pyntebutikk. Kvernen var bare utvendig designet til å se ut som en kvern, men det var bare en trekloss med ting limt på. For det var bare ment til pynt, til å ha på en hylle. Blir samme opplegg med den musikken. Generisk musikk.

Jeg er fullt klar over at det lages vel så mye bra musikk i dag, kanskje enda bedre enn før. Det går an å laste ned, men det er ikke det som kommer på radio iallefall. Det finnes jo flust av fantastiske musikalske verk, og det blir flere av dem hele tiden, men det er ikke prioritert av... Samtiden?

Får ikke håpe dette med at mainstream musikk blir dårligere har noe med å si at folk flest blir dummere. I så fall har vi et jævlig problem.

25 05 07 20:52 | + 0 - 1 | | tre kommentarer | [-]

I det siste

Har jeg begynt å føle meg gal. Til tross for å ha gått opp i lønn på jobben. Jeg vet ikke helt hva det er som feiler meg, men jeg tror det er dette.

Siden jeg alltid lar vondt gjøre verre, før jeg kjører vondt mot vondt, har jeg denne praksisen i tankene. Å forstå det dypere universet før jeg gjør noe som helst.

Jeg kjenner til rare ting med tyngdekraft og tid. De fundamentale kreftene i fysikk. Men liker stort sett ting som vi har med å gjøre i dagliglivet. Som hvorfor plutselig smøret ditt har blitt magnetisk og trekker smørekniven din fast i denne klumpen med smør, og hvorfor fluer av og til faller ned fra taket. Det var da jeg klippet hekken med en elektrisk hekksaks og at den da klippet over sin egen ledning så den stoppet, fikk idéen om at jeg måtte forstå universets mikrostadie for å forstå hvorfor saksen stoppet.

Meningen med livet har jeg funnet ut for lenge siden, men det var noe annet finurlig ute å gikk. Satte meg inn i kvantefysikk. Ikke så vanskelig, bare temmelig rart: Forsøkte å lage musikk med toner fra en tilfeldig Fermi-Dirac-statistikk. Schroedingers katt skrek av avsky.

Leste om strengteori, prøvde å lage musikk med strenger fra et piano. Men jeg syns Eric Satie var bedre.

I det siste har jeg virkelig prøvd å forstå streng-teori, uten noe særlig filosofi for meg selv, bare lese hva andre skriver. Vil ikke gjøre meg selv partisk ved å tenke selv. Observasjon først, konklusjon senere. Med tanke på at jeg ikke vet helt hva virkeligheten er lenger, syns jeg av en eller annen grunn denne videoen her forferdelig morsom.

Strenger og krefter og masse i hytt og pine. Mine evner til sosialisering kunne trengt litt av dette, jeg går med magneter i lommen på byn for å gjøre meg selv mer attraktiv, og det har faktisk funket. (Det er sikkert noe psykisk fra min side)

Om livet er en drøm er det en helt elendig en! Men OM livet er en drøm må noen drømme livet mitt. Jeg skal gjøre det til et mareritt og hoppe opp og brøle BØ! sånn at vedkommende som drømmer livet mitt bråvåkner og jeg blir ferdig med alt sammen. Kanskje jeg får noen svar da.

Men universet og livet er nok mer gåtefullt enn det. Det er mer enn nok til enhver å tenke på.

Det sies at slike eksistensielle tanker ikke nødvendigvis involverer galskap, men er endel av personlighetens kontinuum gjennom livet, som alle opplever. Får tro på det, og at jeg føler på meg at datoen 21 desember 2012 kan være litt rar er sikkert bare innbildning.

Eg e helt normal.

08 05 07 22:26 | + 1 - 0 | | en kommentar | [-]

Jølles Blog

Linker:

Siste kommentarer:

Siste henvisninger:

Verdens gang:

Arkiv

Primus motor:

Rapture

Jølle om musikk XXV

I det siste