Jølles Blog

Det perfekte rommet

Helt fra siden du ble født har du følt en oppgave som skulle gjøres. Der det skulle ligge iboende en perfeksjonisme et sted i ditt verk når du forsvinner. Det er det du ønsker.
Det ligger i deg.

I følge kvantefysikk kan dette sikkert hende, men ingenting er forutsatt. Ingenting kan forutse at dette skal være tilfelle. Sjebnen er ikke der. Alt kan skje.

Mange sitter med en følelse av at der noe man bør gjøre før man dør. Som en iprogrammert oppgave man fikk da man ble født. Man føler selv at man kanskje ikke klarer den, men at man gjør den oppgaven likevel på et selvoppfyllende vis? Jeg setter et ettall ved denne tanken: "1"

Alt begynner ved universets start. Det skjedde ved at det oppstod nettopp "1"

I fra intetheten kom ideen om 1.

La oss si det kom et stort bang ved tallet 1. Eller the big bang. Først var det ingenting, så var det plutselig veldig mye i et smell. 1 hadde inntruffet i intetheten.

Så i ettertid har vi alle prøvd å forstå ting, men det har vært helt umulig for oss å klare å forstå alt som trengs for å fullføre en fullstendig filosofi om universet og livet.

Det er alltid noe nytt. Det er en naturlov som sier at det ikke går an å forstå alt, fullføre alt, eller gjøre noe ferdig, for da man tror man har det, ser man noe nytt som kjører en innpå nye spor.

Om man finner ut alt, dør man. Kanskje, eller kanskje ikke. Men sikkert mulig.

Men denne "vite alt"-døden blir unngått fordi universets oppstartsprosess var bare tallet 1, som skilte alt fra "nesten uendelig" mange nuller som alt intet består av.

Ingenting er noe.

Når intet skjer, skjer veldig mye. Det smeller i mørket. Det er i det som kalles "intet" det skjer.

Om denne teksten virker som svimlende galskap er den ikke det. Det er bare en begynnelse på postene om virkelighet. Og neste om universet. Jeg har ingen forklaring på alt, men jeg forklarer hvorfor det ikke er mulig med noen forklaring, fordi universets eksistens baserer seg på at slike ting som forklaringer blir for bløte og at alt forandrer seg hele tiden.

Hva er egentlig 1?

Og hvor i svarten befinner universet seg hen?

Hvor er det hen egentlig? Er universet inni deg? Eller utenfor? Og hvorfor er dette med innenfor/utenfor så viktig?

Jeg avslutter denne posten nå før det kommer menn i hvite frakker og henter meg.