Absolutt verdt å få med seg, The Andromeda Strain.
Det er en ganske vitenskapelig korrekt film, og jeg liker jo vitenskapelig korrekte ting. Men noe av det beste med den filmen var at den fikk meg til å glemme at jeg så en film, og fikk meg til å engasjere meg mentalt da jeg så den. For når jeg ser film har jeg et konsentrasjons-spenn tilsvarende et barn som er høy på sukker, og 100 minutter som jeg syns er passelig for en film, er kjempelang tid. Denne varer i 130 minutter ca, og jeg syns den kunne vært lengre på slutten. Men jeg er ikke sikker, kanskje den var akkurat passe, at jeg hadde mistet den spenningen på slutten om den var lengre, hvem vet?
Når jeg ser film er jeg interessert i å glemme at det er en film, og vil bli sugd inn i det. Ettersom jeg har en tendens til å analysere filmer jeg ser på, er dette en sjelden ting, men denne filmen fra 1971 klarte det. Det har mye med flyten i både klipping og kameragange å gjøre. Kameragangen minner om noe fra Buñuel-filmer, og stilen er renvasket og stram slik man ser i Kubrick-filmer. Så om jeg ikke visste bedre var dette en film der Kubrick og Buñuel samarbeidet om regien, pluss endel andre elementer på toppen. Dette er en type film som lett kunne bli totalt ødelagt av et fåtall dårlige scener. Den kom i mål.
Terningkast er noe jeg ikke begir meg ut på.