I dag var jeg ute og kjørte, og det var på vei hjem, at jeg kom til et lyskryss. Av en eller annen grunn var lysene gått over til blinkende gult, antakelig på grunn av en feil. Det ble ganske kaotisk, når folk føler å organisere vikeplikt og vennlighet på forskjellige måter. Så jeg ble stående en stund i krysset de siste 100 meterene hjemmeifra. Midt oppi dette bestyret stod det en eldre herremann i veikanten og ventet på grønn mann.
Da som lysene var i gulblinkemodus, ble det aldri grønn mann, for da blir det som kjent å betrakte som vanlig overgangsfelt. Men denne eldre mannen hadde en lysende optimisme i øynene, et håp om at snart var det hans tur, mens han tygget iherdig på en tyggis, og frostrøyken stod fra munnen.
Jeg vet ikke, han stod der hele den stunden jeg var der, han står der sikkert ennå.
Mail to