Jeg våknet som sagt opp med bonanger hin dagen. Grunnen var at jeg hadde vært på byn og ble med en kompis hjem sammen med flere andre av oss venner som var på byn. Inkludert Nils. Der ble vi servert mandellikør. Det er som å drikke en marsipankake. Han som brakte oss til det fantastiske hjemmet, Marius, satte også en flaske gin på bordet, som jeg tynnet ut marsipankake-drikken med.
Jeg tok en boks juleøl under en slags kommode med lange bein. Det gikk i følge Marius ikke, for foreldrene elsket juleøl, og det selges ikke nå som det ikke er jul lenger. Foreldrene hans måtte ikke legge merke til at det hadde vært noen fest der. Jeg måtte prompte kjøpe en juleøl til ham dagen derpå. Vi fikk ikke lov til å røyke inne, så jeg prøvde, men fikk ordre om å kubbe den. Jeg klarte ikke å kubbe røyken, men fikk hjelp til det til slutt.
Det kom og gikk noen folk. Jeg ble fullere og fullere. Foreldrene til Marius er noen pertentlige mennesker som samler på alt som er spesielt og dyrt. Hele huset er overfylt av spesielle samleobjekter. Deres Bang & Olufsen-anlegg er kun etterfulgt av en særpreget cd-hylle av klassisk musikk.
Men den virkelige elsken deres, er spesielle glass. Samlet inni et glasskap står eksotiske glass til astronomiske priser. Det ble sikkert for mye for meg å se det innholdet. Da Marius gikk i etasjen under, måtte jeg ta ut et glass fra skapet og putte det i bukselommen, for å underholde en fyr som heter Aimar, som satt og lo av alt jeg gjorde. Jeg skulle ta glasset ut av lommen igjen, men buksen min var litt trang i det partiet, så jeg glapp glasset så gikk i gulvet.
Det var ingen deilig lyd.
Aimar nådde toppen av latteren da det skjedde.
Resten var bare tåke, eller svarte hull. Men dagen derpå stod det på telefonen min; "Det var ikke noe billig glass du knuste, det er uerstattelig. 4000 kroner."
Omtrent slik lød meldingen. Det var et ganske lite glass, men jeg husker det som om det så ut som det hadde blitt lagt i en vulkan av sammensmeltede diamantbiter i en vakker rødfarge.
Men så skulle da Marius forsøke å unngå å få foreldrene til å merke at det glasset var knust, da de hadde mange andre glass i skapet. Han ba meg huske hvor jeg hadde lagt glassbitene. Jeg kunne ikke huske noe slikt. Tenkte lenge på det. På knus-stedet som røpte det hele hadde Marius plukket opp alt. Men hvor var resten? Han ville ikke at foreldrene hans skulle finne glassbiter et rart sted, for så å finne ut at det dyre glasset hadde gått til den evige skåle-festen.
Jeg kunne huske noe med en ovn. "Har du sett inni ovnen?" var min respons på telefonen dagen derpå.
"Nei, jeg får se inni ovnen" svarte Marius og innrømmet at han var temmelig forbanna på meg. Jeg la meg helt flat for all kritikk, for jeg pleier ikke å være en person som gjør slike ting. Det var en glipp.
Men han fant ikke noe inni ovnen.
Men jeg fant en glassbit i jakkelommen min, så kanskje jeg har tatt dem med meg og dumpet dem et sted. Det var iallefall min konklusjon som Marius var fornøyd med.
Dagen etter, her hjemme i leiligheten, på kvelden, skriker Nils "KA E ALT DET GRAPSET INNI STEIKEOVNEN HER?? ET FAT OG MASSE RESTER?"
Jeg hadde visst bare lagd pizza, men sølt overalt. Kanskje jeg hadde lagt glassbitene av det uerstattelige glasset inni der? Spøkte med Nils om det. Fant ikke så mye annet enn svidde matrester inni der.
Men nå så jeg i sted at det lå noe rart langs kantene helt inne i bånn av ovnen. Det kunne virke som glassbiter. Selve glasset som jeg knuste var jo i grunnen ikke så stort.
Jeg skrapte det ut og hev det langt vekk ut i snøen.
Mail toaaaahhh… takk
martin () - 30 01 04 - 22:34